Taus som graven siger skodden
|
vat og mork mot skogen
|
Legger seg olmt til rette sa,
|
og hvisker kald og tett
|
Alvefolk og tuss og troll
|
I rad De vadrer frem
|
I denna senhost, morke natt
|
lusker hver en vett
|
for a gi seg hen
|
|
I nattens vandring gjenom skog
|
og mark, hvor stillhet rader
|
For fred er makt og styrke der
|
hvor taken herjer fritt
|
For lumsk er Den, sa hver en sjel
|
ser frelsens dunkle trone
|
apne seg I fjernt et syn
|
Dithen Vi drar skritt for skritt
|
|
Dit hvor dette kuldemorket
|
og frihet rader mektig
|
Der tilvaerelsen vil apne seg
|
for evige nattens-timer
|
Der aldri solen reiser seg
|
og torker tort hvert blad
|
Der hvor dommedagens bjeller
|
Henger pa HANS borg og kimer
|
|
Men en takferd ma gjemme seg
|
natten star pa hell
|
Og solen titter avskyselig opp
|
mellom hoye og bratte fjell
|
Dog en tid skal komme
|
hvor man styrter lysets sete
|
Og alle alle dens disipler skal
|
fortvilet I morket lete
|
|
Soke efter en lysets gud
|
som morkets tjenere da har drept
|
Og pinefullt skal de straffes for
|
sin uvinnelige darenskap
|
Fellen tradde De I selv
|
da de provde a felle deb sorte horden
|
Pines I all evighet
|
som uverdiga slaver av Satans orden
|
|
-----------------
|
Midnattskogens Sorte Kjerne
|
| Dodheimsgard |
